Ekstremjentene

Ved stupetårnet på Ingierstrand i Nordstrand står medisinstudent Annette Weum (24) sammen med de meritterte dødserne Emil Lybekk (28) og Anders Roxrud Friberg (35). Tåken har nettopp lettet, slik at de så vidt kan skimte den andre siden av Oslofjorden.

– Stein, saks, papir, sier de i kor og slår knyttneven i håndflaten.

Lybekk taper og blir førstemann til å hoppe. I dødsing handler det om å stupe fra en stor høyde, gjøre akrobatiske triks i lufta og treffe vannet i en sammenkrøpen stilling.

Han teller høyt ned fra tre og kaster seg utenfor det ti meter høye stupetårnet. Tar en sidelengs salto, roterer rundt og trekker seg sammen. Det blir vill jubel.

28-åringen er regjerende verdensmester i dødsing og satte for ett år siden verdensrekord da han dødset fra en 27 meter høy kran i Moss.

– Jeg er egentlig livredd før jeg skal ta en høy døds, men jeg klarer ikke å gi slipp før jeg har gjort det. Etterpå er det som jeg har tatt heroin. Det er en syk følelse, sier han.

Annette følger på og stiller seg med ryggen til den kjølige fjorden, mens hun forsøker å stoppe tennene fra å hakke. Hun skal teste trikset «franskmann».

–  Bare ta det chill, sier Lybekk og får et bekreftende nikk fra Annette.

Hun sparker fra kanten baklengs og strekker ut hele kroppen med ansiktet mot vannet. Det ser ut til å bli et spektakulært mageplask. Like før hun braker ned i vannet, trekker hun ben og armer sammen - akkurat som planlagt. Smilende begynner hun å svømme mot trappa.

– Det funka dritbra, roper Friberg ned mot vannet.

Fornøyd kommer hun opp bryggetrappa og får en anerkjennende knyttnevehilsen av meddødseren.

Friberg, kjent som «Rox», forklarer at de jager mestringsfølelsen som kommer etter at de har prøvd et nytt triks

– Gevinsten er en form for selvrealisering og mestringsfølelse. Det er det som driver oss.

Han beskriver dødsemiljøet som inkluderende og håper at flere vil være med.

–Det er en veldig guttepreget sport, men vi har jo lyst til å dele på sirkuset. Jentene gjør det enda gøyere og nivået blir bare bedre. Det er dritkult.

«Rox» smiler, tar sats og ruller kroppen rundt i fritt fall fra toppen av stupetårnet. «Pølse i lompe», som denne varianten heter. Kroppen treffer fjorden og vannplasket slår flere meter opp i været.

– Jeg digger det as, uler han opp til de to andre.

Da dødsing oppsto på Frognerbadet i Oslo på starten av 70-tallet, handlet det stort sett om å tøffe seg for damene. Det skulle ta mange år før jenter ble med. Ikke før de fem siste årene har andelen damedødsere smått begynt å øke. Fremdeles er det over fem ganger så mange menn som damer.

Daglig leder i Dødseforbundet Mathias Paasche Hansson (44) håper flere vil følge på.

– Tidligere har ikke så mange jenter turt å være med. Det at noen går i bresjen og er synlige gjør at flere slenger seg på.

I konkurranser og mesterskap er Dødseforbundet opptatt av at det skal være like pengepremier

– Nivået blant jentene blir stadig høyere. Det handler om nerver og å bare tørre å gjøre det.

I 2020 deltok Annette i VM i døds for første gang. Hun var én av seks deltakere og havnet på en tredjeplass.

– Jeg pleide å tenke at dødsing var en ren guttesport. Men da jeg så noen andre jenter drive med det ble jeg nysgjerrig og tenkte at «det der kunne sikkert jeg også klart», sier hun.

Den ekstreme stupestilen har lenge blitt omtalt som en lavterskel manndomsprøve. Nå har den norske amatørsporten fått sitt første kvinnelag, satt sammen av Synnøve Finden. Annette håper det vil føre til mer engasjement.

– Det er nok frykt som hindrer mange fra å prøve. Jeg håper at flere jenter får lyst til å teste ut dødsing når de ser oss.

Hun snur seg og peker mot den lave bryggekanten lenger bak.

– Det er lurt å starte med lave høyder som dette. Man skal jo ikke presse det for langt om man ikke vil, men etter å ha gjort det noen ganger er det ikke så skummelt. 

Den kjølige vinden blåser i håret og Weum trekker regnjakka tettere mot brystet før hun fortsetter.

– Jeg kan bli litt spent i magen før jeg skal hoppe. Men jeg er mest fokusert på å gjøre det riktig for å ikke skade meg. Etterpå er det bare gøy.

For 24-åringen har det alltid vært naturlig å drive med mer risikofylte aktiviteter. Hun har vokst opp i en familie der fart, spenning og friluftsliv har vært sentralt. Allerede som fireåring begynte hun å fly paraglider og kjøre motorsykkel sammen med faren, som er paraglideinstruktør og tidligere roadracer.

– Jeg kan ikke huske å ha vært noe særlig redd som barn. Selv om pappa kanskje ble sett på som gæren, har han alltid vært opptatt av egne grenser og sikkerhet. Så jeg har alltid følt meg trygg.

Annette har et enkelt svar på hvorfor hun liker ekstremsport: Det er gøy. Store opplevelser gir mestringsfølelse.

– For meg som har vokst opp med ekstremsport er det helt naturlig. Jeg er eventyrlysten og nysgjerrigheten min gjør at jeg fortsetter å teste ut nye aktiviteter, forteller hun.

Veien inn i dødsemiljøet var noe tilfeldig for medisinstudenten. Det var sommeren 2019 og Annette hadde spontant leid en bil og dratt alene på tur til fjellet Skåla i Loen. Det var fremdeles snø på fjellet, men hun bestemte seg for å hoppe ut i det isblå Skålavatnet. Hun satt opp mobilkameraet, løp bort til en snøfonn og dødset ned i det kalde fjellvannet.

– Det er den heftigste dødseopplevelsen jeg har hatt. Jeg fikk mye adrenalin og det ga et ekstra kick at jeg gjorde det helt alene.

Hun smiler og tenker seg om.

– Men rent sikkerhetsmessig er det nok ikke det smarteste jeg har gjort.

På sosiale medier har Annettes stunts fått stor oppmerksomhet. Hun har over 300 000 følgere på Tik Tok, der en av videoene har blitt sett nærmere 40 millioner ganger. Videoen fra det iskalde vannet på Skåla ble plukket opp av den anerkjente dødseren Arne Haugland, som tok kontakt med henne.

– Det klippet satte alt i gang. Jeg har fått være med gutta i dødsemiljøet og fått mange tips. Det er et mye høyere nivå blant guttene, så jeg har mye forbedringspotensial sammenlignet med dem.

Annette ser på det som en fordel at jenter kan ha noe å strekke seg etter hos guttene, ettersom de fleste kvinnedødserne er ferske. Selv er hun i tvil om hun får beholde pallplasseringen i VM, dersom det kommer mange flere utøvere.

– Jeg kommer til å fortsette med dødsing så lenge jeg syns det er gøy. Jeg kommer aldri til å bli skikkelig god til bare én ting. Men det vil jeg heller ikke. Jeg er opptatt av å kunne drive med masse forskjellig og ha det morsomt.

For å forstå hvorfor vi frivillig utsetter oss for fare, forklarer professor i idrettsfilosofi Gunnar Breivik (78) at vi må se helt tilbake til forhistorien og den biologiske evolusjonen. Våre forfedre kunne blitt sittende i trærne, men våget seg ned på savannen, krysset elver og klatret opp høye fjell.

– Vi har overlevd på denne planeten ved å møte farer og ta risiko. I dag har vi fremdeles glede av å gjøre farlige ting på grunn av utfordringen og opplevelsen. Det gir mestring og sterke, ruslignende følelser.

Lysten til å gjøre noe risikabelt økes når kroppen fyres opp med stoffer som testosteron, adrenalin og dopamin. Breivik forklarer at en situasjon må være både mentalt og fysisk utfordrende for at dette skal skje.

Et strikkhopp gir bare et kick, mens et fallskjermhopp gir sterk mestringsfølelse.

– Å gå på stram line to meter over bakken er fysisk utfordrende. Flytter du lina ti meter over bakken er det den samme fysiske oppgaven, men du må klare å kontrollere dine egne følelser og reaksjoner. Det er en mye større prestasjon.

Det er frykt og glede om hverandre.

Siden ekstremsport dukket opp på 70-tallet har det vært en mannsarena. Nå ser Breivik at dette er i ferd med å brytes opp.

– Da surfing ble populært i Norge var jenter velkomne, men ble ofte sett på som dukker til pynt og ikke akseptert som utøvere. I skimiljøet var jentene med, men kunne ikke kjøre de samme linjene som guttene. Det har heldigvis blitt bedre med årene, sier professoren.

Han mener jenter er langt mer aktive og likestilt nå.

Gjennom Breiviks forskning har han sett en liten biologisk forskjell i behov for spenning og stimulering. Men først og fremst mener han at det er sosiale og kulturelle forhold som har vært årsaken til den skjeve kjønnsfordelingen.

– Generelt har det blitt en større grad av aksept og likestilling. Forventningen om at jenter skal gjøre alt på lik linje med gutter har økt betraktelig.

Osteopat Sara Bianca Gilje (29) surfer hele året. Hun beskriver det som å trykke på en omstart-knapp.

– Jeg føler meg så levende. Uansett hvor kaldt eller tidlig det er, så er det verdt det, sier hun.

Som daglig leder i idrettslaget Ivrig, arrangerer Gilje surfecamper for jenter. Ivrig ble opprettet i 2015, som et tiltak for å få flere jenter inn i mannsdominerte idretter, som terrengsykling, klatring, ski og snowboard.

– Det er mange som ikke har et miljø der de kan få prøvd seg på ekstremsport. Jeg synes det er utrolig gøy å se at jentene får gode opplevelser av å lære noe nytt og møte nye folk, forteller hun.

Ivrig-lederen forklarer at det er stor forskjell på stemningen når hun bare surfer med jenter. De pusher hverandre og heier.

Til tross for at det har kommet mange kvinnelige utøvere, er det ifølge Gilje fremdeles en lang vei å gå før surfing er likestilt.

– I reklamebilder fra surfing er det gjerne guttene som tar de fete bølgene, mens jenter står på stranda i bikini og ser pene ut.

Hun mener jenter av og til blir overkjørt og sliter med å ta plass i vannet.

– Det kan være litt sniking blant gutta, slik at jentene ikke kommer til de beste bølgene.

Flere ganger har Gilje gått opp av vannet i frustrasjon på grunn av dette. Men da hun etter hvert ble tryggere på egne ferdigheter svarte hun gjerne med samme mynt.

–  Jeg håper det kan bli mer balanse i vannet. Jenter skal være ganske kjent i surfesporten for at de skal få samme muligheter som gutter.

Basehopping er en ekstremsport som består i utsprang fra blant annet bygninger, antenner, broer, fjelltopper og landing ved hjelp av fallskjerm. Basehopping fra norske fjell startet i Trollveggen i Romsdalen i 1980, men ble etter flere dødsulykker forbudt på 90-tallet. Til sammen har mer enn 40 basehoppere mistet livet i Norge og flere hundre totalt i verden.

Den ekstreme luftsporten ble lovlig igjen på 2000-tallet, da det ble innført strenge sikkerhetsforskrifter og forbedret utstyr. Men det betyr ikke at det ikke innebærer høy risiko. Ifølge en norsk studie fra 2007 er faren for ulykke eller død ved basehopping fem til åtte ganger så stor som ved vanlig fallskjermhopping.

– Det var nesten traumatisk å hoppe for første gang. Jeg husker ingenting. Bare at det var veldig intenst, forteller Amber.

Til tross for at 29-åringen er profesjonell basehopper, blir hun redd hver gang.

Fra kjøkkenvinduet hjemme i Loen, kan hun se rett på 1000-meters-toppen hun og kjæresten hopper fra. Etter at de har lent seg ut fra kanten er det fritt fall i 40 lange sekunder.

– Det er et rush av endorfiner å hoppe, ikke adrenalin. Og det er fantastisk. Men når Espen plutselig spør om vi skal dra og hoppe, mister jeg matlysten. Det er en angst som kommer med dette, uansett hvor lenge jeg har drevet med det.

Siden 2010 har Amber hoppet over 3000 ganger i fallskjerm. Nærmere 2000 av dem har vært i vingedrakt.

Likevel forsvinner ikke frykten før hun skal ut og fly. Hun har selv erfart at det kan gå fryktelig galt.

– Mitt største mål er å kunne hoppe resten av livet uten å bli skadet igjen, sier hun bestemt.

Det var dagens siste hopp etter NM i fallskjerm i 2019. Med ølbokser i lommene skulle hun hoppe og lande på en strand i nærheten av Østra Æra flyplass i Hedmark for å feste sammen med resten av utøverne.

Men Amber hadde egentlig mest lyst til å bli på bakken. Hun var trøtt og sulten, hadde ikke fått med seg sikkerhetsbriefen, eller sjekket vindforholdene.

– Det var mange tegn som sa at jeg ikke burde hoppet, men jeg hørte ikke etter. Jeg ville bare ned til festen og var nok litt for likegyldig.

Kroppens største ben, lårbeinet, var slått i stykker. Den nederste korsryggvirvelen knuste og skilte seg fra hofta. All luft var slått ut av lungene.

– Det var som jeg ikke hadde en kropp lenger. Det var bare smerte.

Espen satt seg ved siden av henne. «Du må puste», sa han. Amber så opp på kjæresten sin og tenkte skrekkslagent at dette var det siste hun kom til å se.

– Ordet «redd» er ikke dekkende nok, sier Amber og tenker seg om.

Hun lar det gå noen sekunder før hun fortsetter.

– Man kan bli redd av å se en edderkopp. Dette var skikkelig frykt. Dødsangst.

Etter et langt minutt ble de desperate lungene fylt med luft igjen. Amber konsentrerte seg om å holde seg rolig og tenke klart.

Mens effekten av de smertestillende medisinene slo inn, begynte hun å se for seg at hun løp rundt på hoppfeltet. At hun kunne bruke dette forferdelige som hadde skjedd til noe positivt, som å inspirere andre.

– Det gikk en time fra ulykken til jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle tilbake til hopping så fort som mulig. Jeg visste jo ikke om det var mulig. Men jeg hadde bestemt meg for det likevel.

Det ble et vendepunkt.

Amber ser opp og vinker til en kompis. Han slår armene ut og smiler bredt. 29-åringen har nettopp kommet tilbake fra Loen til Voss og gjenforenes stadig med venner fra fallskjermklubben. De fleste har hun ikke sett på over seks måneder.

Vennene småløper bort for å gi en klem og blir alle forsikret om at de skal prate mer senere.

– Da jeg hoppet for første gang etter ulykken sto de alle her og jublet, sier hun og peker på rullebanen.

Det hadde gått 13 måneder siden det stygge fallet og Amber hadde vært så nervøs at hun ikke klarte å prate. Da hun landet trygt på bakken slo en sterk følelse av mestring inn og tårene begynte å trille.

– Det var krevende å skulle å motivere meg selv hver dag i et år. Kroppen hadde vært som et fengsel. Følelsen av å kunne fly igjen var fantastisk.

De brune øynene hennes blir blanke og stemmen mindre stødig. Hun kremter og smiler forsiktig. Det vekker fortsatt følelser å tenke tilbake.

Gjennom året med skade fant Amber glede i andre aktiviteter, som fisking, fjellturer, sykling og tegning.

–Det var utrolig befriende å oppdage at jeg ville hoppe fordi jeg hadde lyst, ikke fordi jeg følte at jeg måtte. Etter ulykken tar jeg hopping mer seriøst. Jeg er nesten blitt litt mekanisk.

Før fall-ulykken var Amber opptatt av å hevde seg i ekstremsportmiljøet og bli kjent. Motivasjonen var sterkt forankret i ønsket om å bli best. Men da hun måtte lære seg å gå på nytt, fant hun raskt ut at det å bli sett på som kul ikke var en god nok grunn til å stå opp om morgenen.

– Jeg endret måten å tenke på da jeg bestemte meg for at jeg skulle tilbake. Jeg har blitt tryggere, mer glad og mer motivert – på en sunnere måte.

Hun smiler.

– Men jeg kan jo ikke sitte her å si at jeg ikke har et ego og ikke bryr meg om hva andre tenker om meg.

I dag er Amber på landslaget i vingedraktflyging sammen med samboeren Espen. De trener mot årets verdensmesterskap i akrobatisk basehopp, som går ut på å utføre en koreografi av akrobatiske triks i lufta. Paret skal tilbringe sommeren i en campingvogn ved hoppfeltet på Voss. Planen er å gjennomføre 300 hopp i løpet av sommermånedene.

– Det er ikke så lett å leve av basehopping. Jeg og Espen tar aldri fri, sier hun.

29-åringen innrømmer at det ikke bare er enkelt å dele den risikofylte lidenskapen med kjæresten. Tanken på å miste han i en ulykke skremmer henne.

–  Vi trener mye for å være trygge. Vi beveger oss i over 150 km i timen og kan dø dersom vi gjør noe feil og treffer hverandre. Det er som en skikkelig bilulykke.

Når kjæresteparet sammen står på toppen av et fjell er de nøye med å sjekke at alt utstyret er i orden. At begge har forstått planen. Hvor de skal fly. Hvor de skal lande. De går ut på kanten og ser på hverandre. Holder øyekontakten og teller høyt.

«Tre, to, en»

Det er for sent å trekke seg. De sparker fra kanten og suser rett ned.

– Det er befriende, og jeg føler meg sterk. Det at det er mer rettferdig mellom damer og menn i Norge har gjort at jeg har klart å skape et liv jeg drømte om. Det er fantastisk.

Det er vanlig å omtale ekstremsportutøvere som «adrenalin-junkies». Adrenalin setter kroppen i alarmberedskap og er knyttet til negative følelser, som sinne og frykt.

Audun Hetland er førsteamanuensis i psykologi ved UIT Norges Arktiske Universitet og har forsket på motivasjon blant ekstremsportutøvere.

– Er det noe ekstremsportutøvere har nok av, så er det frykt. Høye nivå av adrenalin er fysisk vondt, og de skulle nok heller ønske seg mindre av dette stresshormonet, sier han.

Hetland forklarer at det er en typisk myte å tenke at ekstremsportutøvere søker etter risiko.

– Tidlig på 1900-tallet trodde man at ekstremsportutøvere hadde et maskulint mindreverdighetskompleks. Det å frivillig utsette seg for risiko ble sett på som en sykdom som trengte behandling.

Andre psykologer har senere ment at alle mennesker har et nivå av spenningssøking, der noen søker trygghet, mens andre søker mye spenning. Hetland mener dette ikke er dekkende nok.

– Det å være musikalsk er en forutsetning for å spille et instrument. Men det betyr ikke at alle musikalske blir musikere. Slik er det er her også.

Ekstremsport-forskeren forklarer at det ikke er spenningen som driver dem, men muligheten for mestringsfølelse og personlig utvikling. Risikoen skal være så minimal som mulig.

– Mestring er et viktig menneskelig trekk, som hjelper oss gjennom livet, helt fra vi er babyer og skal lære å gå. Vi setter oss et krevende mål, risikerer å feile og gjennomfører. Da settes store følelser i sving.

Det må være risiko involvert for at mestringsfølelsen skal komme. Hetland forklarer at det like gjerne kan være å synge på en scene eller holde tale, som å hoppe ut av et fly. Det er nemlig det som gjør oss mest redd, som gir størst mestring.

– Følelser har funksjoner. Stress og press hjelper oss å nå krevende mål og vi blir belønnet med enorm glede når vi klarer det. En slik frigjøring av dopamin og endorfiner går narkotika en høy gang.

Hetland har selv drevet med fallskjermhopping i mange år og synes det er spennende å studere ekstremsportutøvere.

– Sett utenfra er det jo galskap. Men det er viktig å huske at en basehopper er en ekspert. Bak seg har de mange år med trening, utallige fallskjermhopp og spissa kunnskap. Hvis man ikke gjør alt riktig, er man død på 15 sekunder.

Da han forsket på basehoppere, bestemte han seg for å ta den luftige veien ned fra fjellet – med vingedrakten på. Slik kunne han dokumentere basehoppernes følelser umiddelbart etter et hopp.

– Første gang jeg skulle hoppe fra Kjerag i Lysefjorden, var jeg så redd at det gjorde vondt i hele kroppen, forteller han.

Statistisk sett hadde Hetland over 99,6 prosent sjanse for å overleve. En kompis av han som gikk over K2 samme dag, hadde bare 20. Likevel opplevde Hetland risikoen som mye større.

Dagene som følger er nokså like. Han går opp på fjellet og filmer hopperne som kaster seg utfor. Pakker kameraet i lomma, puster ut og hopper.

Det er denne delen som er det farligste. Rett etter at man har hoppet ut har man ikke nok fart til å manøvrere. Målet er å falle stabilt som en badmintonfjær de første sekundene, før farten er høy nok til å begynne å fly.

– Det gikk litt bedre for hver gang. Det er ofte slik at du må drive på en stund før det endelig løsner.

Det tok hele 25 hopp før han kunne oppleve lykkerusen av å fly. Likevel bestemte han seg for å gi seg.

– Det er mange som er glade i meg, så av og til lønner det seg å slutte på topp.

På Kjerag blir basehoppere oppfordret til å skrive testament før de skal gjennomføre et hopp. Førsteamanuensisen mener det hjelper utøvere å flytte fokuset. 

– Alt som går ut på å utsette seg selv for risiko er egosentrert, fordi det handler om selvrealisering. Det skulle jeg ønske flere tenkte på. Det kan være lett å glemme at det rammer mange mennesker om noe skulle gå galt. 

Hetland forklarer at jenter og gutter har et likt ønske om å mestre, men at de opplever risiko noe ulikt.

– Jeg pleier å si at jeg stoler mer på jenter enn på gutter. Jenter har et mer realistisk forhold til egen kompetanse og evner enn det gutter har. De har litt lettere for å tenke at «dette har jeg kontroll på». Det er gjennomgående i flere fagfelt.

Førsteamanuensisen mener forskjellene mellom gutter og jenter ofte blir overdrevet gjennom stereotypiske antagelser.

–Vi lett for å anta at jenter er mer følelsesstyrte og opplever følelser sterkere enn gutter. Men når vi måler dette ser vi ingen forskjell.

Det er ifølge Hetland en samfunnsskapt norm som gjør at gutter dras mot slike typer miljøer.

Skal noe være skikkelig gøy, må man grue seg først. Sånn har det alltid vært for Caroline Mølgaard Onarheim (30). Tandemhoppet hun fikk i 30-årsgave ble for trygt. Det var nesten kjedelig.

De virkelig store opplevelsene kommer når hjernens alarmsystem uler og advarer henne om fare.

– Det gir en ekstrem mestringsfølelse å trå utenfor komfortsona. Det er vanskelig å glemme sånne opplevelser, forklarer hun.

Caroline trenger ikke lang betenkningstid for å avgjøre hvilket ekstremsportminne som er sterkest. Det har gått ti år, men euforien er fremdeles til å ta og føle på.

– Jeg og en kompis syklet i Hafjell og sto på toppen av det største hoppet i terrengsykkelparken, forklarer hun engasjert.

Mens hun så ned på det fryktinngytende droppet, kjente hun redselen dunke i kroppen. «Tør jeg dette?» spurte hun seg selv. Tårer presset seg fram mens hun vurderte om hun skulle gjøre det eller ikke.

Livsmottoet «hvis du ikke gjør det, kommer du til å angre», gjallet i hodet. Noe sa klikk. Adrenalinet pumpet, og føttene begynte å trå.

Sykkelen bykset over kanten og med Caroline på sykkelsetet raste den mot bakken i høy fart. Hjulene fikk kontakt med løypa og hun var like hel. Lykken eksploderte. Kroppen skalv i ekstase.

– Det kan bare beskrives som en egoistisk lykkerus. Jeg får ekstrem stimuli av å klare noe som gjør meg redd.

Det er denne følelsen hun ønsker at elevene sine skal få oppleve.

Til tross for at det bor over 100 elever på Voss Folkehøgskole, høres bare lyden av Carolines joggesko som knaser på grusen over tunet.

– Voss er jo som en lekeplass for voksne, sier hun.

Pekefingeren glir langs panoramautsikten av snødekte fjell, som på solrike dager speiles i den blanke innsjøen nedenfor skolen.

Etter fire år som folkehøgskolelærer i Mosjøen har hun bosatt seg i friluftsliveldoradoet på Vestlandet. I dag har hun tilbragt dagen i havkajakk på Nærøyfjorden sammen med elevene sine på linja Idrett og Friluftsliv.

– Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe som folkehøgskolelærer. Det å få andre til å føle mestring er det beste jeg vet. Og nå har jeg nettopp fått fast jobb her, sier hun og smiler stort.

Allerede som 19-åring pekte Caroline ut Voss Folkehøgskole som den ultimate arbeidsplassen. De to ekstremsportlinjene har lokket i mange år.

Bak drømmejobben ligger haugevis av arbeid og trenerkurs i ulike sporter. Hun har reist mye alene og har fått mindre tid med familie og venner enn hun skulle ønske.

– Jeg har nok tatt mange egoistiske valg for å komme hit. Jeg har vært dedikert. Det tror jeg man er nødt til å være for å kunne konkurrere mot de mange dyktige mennene som søker, forklarer hun.

Caroline var 16 år da hun begynte med kiting. Det var en uvanlig idrett å drive med og hun skilte seg ut i hjembyen Sandefjord.

– Jeg slet med å finne meg rette fram til jeg oppdaget ekstremsport. Der er folk gira og gode til å se de rundt seg.

Etter å ha drevet med kiting på både vann og snø, begynte hun med terrengsykling, snowboard, frikjøring og sportsklatring. I alle de forskjellige idrettene er kvinner underrepresentert.

– Jeg ble absolutt lagt merke til, fordi jeg var jente. Dersom jeg klarte et kult triks med kiten fikk jeg mer jubel enn da en gutt klarte det.

På spørsmål om hvorfor hun fikk så mye oppmerksomhet er hun rask til å svare.

– Jenter oppfattes vel som svakere.

Caroline synes det er vanskelig å sammenligne jenter og gutter i ekstremsport, fordi nivået er så mye høyere blant menn.

– Jeg ser at guttene er bedre, men det gir meg mer å strekke meg etter. For meg er det ikke en ulempe, fordi det gjør meg motivert.

Caroline har alltid blitt tatt godt vare på av guttene i ekstremsportmiljøet. Men iblant blir hun møtt med fordommer.

– Jeg husker spesielt godt en gang jeg jobbet som kiteinstruktør i Portugal, der deltakerne nektet å høre på meg. Jeg måtte bevise at jeg var god til å kite først.

Folkehøgskolelæreren blir oppgitt av tanken.

– Det er jo fryktelig gammeldags å tenke at kvinner ikke kan være flinke til sånt. Vi begynner jo å bli ganske mange nå. Men heldigvis skjer det ikke så ofte.

Caroline tror synlighet på sosiale medier, folkehøgskoler, studentorganisasjoner og egne ekstremsportsamlinger for jenter bidrar til at antallet kvinnelige utøvere øker.

– Stadig flere jenter får opp øynene for det å utfordre seg selv. På de to ekstremsportlinjene vi har på Voss er det like mange jenter som gutter.

Blant søkere til landets 84 folkehøgskoler er friluftsliv- og ekstremsportlinjer blant de mest populære. Voss-læreren mener ekstremsport er noe alle kan drive med. Hun elsker å se elevene sine få mestringsfølelse og å klare noe de synes har vært skummelt og vanskelig.

– Jeg syns vi jenter må tørre å skille oss mer ut. Gi litt mer faen, rett og slett. Mange strever nok med å være perfekte, men man må bare hoppe i det.

For å lykkes er det ifølge Caroline viktig å tørre å dumme seg ut og ta sjanser.

– Som regel må jeg grine litt når jeg skal ut av komfortsonen og prøve noe nytt. Men jeg er veldig sta, og gevinsten er alltid stor etterpå.

I dag utgjør kvinner en fjerdedel av norske snowboardutøvere. Professor i idrettssosiologi Mari Kristin Sisjord har forsket på kjønnsforskjeller i idrett og tror ekstremsport vil forbli mannsdominert.

– Uttrykket «god til jente å være» dukker fremdeles opp. I idrett vil det nok fortsette å være slik at jenter blir sett på som mindre gode og mindre interessante, sier professoren.

Sisjord har forsket spesielt på kjønn i snowboardidretten og observerte at jentene trakk seg tilbake i møte med guttene. De ventet på sin tur på toppen av halfpipen, mens guttene ikke enset køen og begynte å kjøre foran dem.

– Mange jenter føler seg annenrangs sammenlignet med guttene, der nivået er mye høyere. Selv om de føler seg velkomne i miljøet, sliter de med å ta plass. De er altfor tilbakeholdne.

Professoren mener det må tilrettelegges bedre for at jenter skal ha like muligheter til å lykkes som gutter. I snowboard er pipeveggen gjerne så høy at jentene ikke får utført triksene de vil, fordi de ikke får brettet høyt nok over toppen av kanten.

– Det er urettferdig at jentene blir underdoger på denne måten. Det hindrer oss fra å jevne ut forskjeller, sier Sisjord.

I idretter som snowboard må man være stor og sterk for å vinne, forklarer hun.

– Jenter må få troa på seg selv, støttes og pushes. For å kunne ta plass må man ha selvtillit og vise at man er god. Men det er selvsagt lettere sagt enn gjort, sier hun.

For å forstå hvorfor ekstremsport tiltrekker seg flest menn, må man ifølge professoren se både på arv og miljø.

– Rent psykologisk kan menn være mer tilbøyelige til å ta høyere risiko enn det kvinner er. Jenter tenker mer på konsekvenser enn gutter, og i mange miljøer gir det økt status for en gutt å ta en risiko.

Professoren påpeker at dette varierer mellom ulike personer og at noen jenter lettere utsetter seg selv for risiko enn andre.

– Man kan bli inspirert av venner og behovet for risiko kan bli forsterket dersom man oppsøker ekstremsportmiljøer.

Professoren mener den største utfordringen er å få likestillingen til å gå fremover.

– Vi har fortsatt en lang vei å gå. Tar du fotball som eksempel er det store forskjeller i lønninger, spillerverdi og mediedekning. Vi må få inn flere kvinner i lederstillingene.

Det går framover. Men det går for sakte. Det fastslår Sisjord.